Bokmålsordboka
tromme 1
substantiv hankjønn eller hunkjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en tromme | trommen | trommer | trommene |
| hunkjønn | ei/en tromme | tromma | ||
Opphav
gjennom lavtysk, fra latin trumba ‘basun’; samme opprinnelse som norrønt trumba ‘lur, trompet’, egentlig lydordBetydning og bruk
slaginstrument i form av hul sylinder med utspent skinn over hver ende
Eksempel
- han slår, spiller tromme i korpset