Bokmålsordboka
sole
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å sole | soler | sola | har sola | sol! |
| solet | har solet | |||
| solte | har solt |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| sola + substantiv | sola + substantiv | den/det sola + substantiv | sola + substantiv | solende |
| solet + substantiv | solet + substantiv | den/det solede + substantiv | solede + substantiv | |
| den/det solete + substantiv | solete + substantiv | |||
| solt + substantiv | solt + substantiv | den/det solte + substantiv | solte + substantiv | |
Betydning og bruk
- refleksivt: varme, brune seg i sola
Eksempel
- ligge og sole seg;
- bade og sole seg
- i overført betydning:
Eksempel
- sole seg i sin egen fortreffelighet – tydelig vise sin tilfredshet med seg selv