Bokmålsordboka
benjamin
substantiv hankjønn
entall | flertall | ||
---|---|---|---|
ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
en benjamin | benjaminen | benjaminer | benjaminene |
Opphav
fra hebraisk ‘sønn av høyre hånd, lykkens sønn’, etter den yngste av Josefs brødreBetydning og bruk
Eksempel
- landslagets benjamin