Bokmålsordboka
sjenere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å sjenere | sjenerer | sjenerte | har sjenert | sjener! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| sjenert + substantiv | sjenert + substantiv | den/det sjenerte + substantiv | sjenerte + substantiv | sjenerende |
Opphav
fra fransk, av gêne ‘pine’Betydning og bruk
være til besvær;
plage
Eksempel
- trafikkstøyen sjenerer meg mer og mer;
- lukten av røyk sjenerte henne
- brukt som adjektiv:
- en sjenerende vind ødela hopprennet
Faste uttrykk
- sjenere segvære eller føle seg forlegen
- ikke sjenere seg for noe