Bokmålsordboka
beleire
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å beleire | beleirer | beleira | har beleira | beleir! |
| beleiret | har beleiret | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| beleira + substantiv | beleira + substantiv | den/det beleira + substantiv | beleira + substantiv | beleirende |
| beleiret + substantiv | beleiret + substantiv | den/det beleirede + substantiv | beleirede + substantiv | |
| den/det beleirete + substantiv | beleirete + substantiv | |||
Uttale
belæiˊreOpphav
fra lavtysk ‘slå leir omkring’Betydning og bruk
- omringe og isolere en by, en festning eller lignende med en hærstyrke for å tvinge den til å overgi seg
Eksempel
- beleire en by
- i overført betydning: samle seg tett rundt noe eller noen for å oppnå noe
Eksempel
- hotellet ble beleiret av pressefolk;
- politiet beleiret huset