Bokmålsordboka
beleilig
adjektiv
entall | flertall | ||
---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
beleilig | beleilig | beleilige | beleilige |
Uttale
belæiˊliOpphav
fra lavtysk ‘godt beliggende’Betydning og bruk
som passer godt med noens planer eller interesser, særlig ved å inntreffe på et gunstig tidspunkt;
velegnet;
til forskjell fra ubeleilig
Eksempel
- vente på et beleilig øyeblikk;
- komme på et beleilig tidspunkt