Bokmålsordboka
beinmarg, benmarg
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en beinmarg | beinmargen | beinmarger | beinmargene |
| en benmarg | benmargen | benmarger | benmargene |
Betydning og bruk
marg (1, 1) i knoklenes hulrom hos dyr og mennesker
Eksempel
- slurpe i seg beinmarg;
- donere beinmarg