Artikkelside

Bokmålsordboka

rutte

verb

Bøyingstabell for dette verbet
infinitiv	presens	preteritum	presens perfektum	imperativ
å rutte	rutter	rutta	har rutta	rutt!
		ruttet	har ruttet
		ruttet	har ruttet

Bøyingstabell for dette verbet (partisippformer)
perfektum partisipp				presens partisipp
hankjønn / hunkjønn	intetkjønn	bestemt form	flertall	presens partisipp
rutta + substantiv	rutta + substantiv	den/det rutta + substantiv	rutta + substantiv	ruttende
ruttet + substantiv	ruttet + substantiv	den/det ruttede + substantiv	ruttede + substantiv
ruttet + substantiv	ruttet + substantiv	den/det ruttete + substantiv	ruttete + substantiv

Opphav

fra lavtysk ‘røve, plyndre’; opprinnelig ‘sløse’

Faste uttrykk

ha/få å rutte med
disponere, kunne bruke (ressurser, penger eller lignende)
han har ikke mye å rutte med for tiden;
de vil få mer å rutte med