Bokmålsordboka
proskribere
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å proskribere | proskriberer | proskriberte | har proskribert | proskriber! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
proskribert + substantiv | proskribert + substantiv | den/det proskriberte + substantiv | proskriberte + substantiv | proskriberende |
Opphav
fra latin ‘kunngjøre skriftlig’Betydning og bruk
i det gamle Roma: erklære fredløs