Bokmålsordboka
prege
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å prege | preger | prega | har prega | preg! |
| preget | har preget | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| prega + substantiv | prega + substantiv | den/det prega + substantiv | prega + substantiv | pregende |
| preget + substantiv | preget + substantiv | den/det pregede + substantiv | pregede + substantiv | |
| den/det pregete + substantiv | pregete + substantiv | |||
Opphav
fra tysk; beslektet med brekke (2Betydning og bruk
Eksempel
- være med og prege arbeidsmiljøet;
- ansiktet var preget av motgang og slit
Eksempel
- prege mynter