Bokmålsordboka
planere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å planere | planerer | planerte | har planert | planer! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| planert + substantiv | planert + substantiv | den/det planerte + substantiv | planerte + substantiv | planerende |
Opphav
fra fransk; av plan (3Betydning og bruk
gjøre flat;
jevne
Eksempel
- planere en tomt