Bokmålsordboka
munk
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en munk | munken | munker | munkene |
Opphav
norrønt munkr, trolig gjennom gammelengelsk, fra middelalderlatin; av gresk mónakhos, opprinnelig ‘eneboer’, av monos ‘alene’Betydning og bruk
- mann som er opptatt i en klosterorden;jamfør nonne
- som etterledd i ord som
- augustinermunk
- buddhistmunk
- gråbrun fugl i sangerfamilien;Sylvia atricapilla