Bokmålsordboka
mo 1
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en mo | moen | moer | moene |
Opphav
norrønt mórBetydning og bruk
- flate, særlig tørr og sandet slette langs et vassdrag;flat skogsmark
- som etterledd i ord som
- furumo
- eksersisplass (på en mo (1, 1))
Faste uttrykk
- være på moengjøre militærtjeneste