Bokmålsordboka
merittere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å merittere | meritterer | meritterte | har merittert | meritter! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| merittert + substantiv | merittert + substantiv | den/det meritterte + substantiv | meritterte + substantiv | meritterende |
Betydning og bruk
gjøre seg fortjent, kvalifisere seg
Eksempel
- yrkespraksis er meritterende når en søker ny stilling
- brukt som adjektiv
- meritterende seier