Bokmålsordboka
mene, meine
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å meine | meiner | meinte | har meint | mein! |
| å mene | mener | mente | har ment | men! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| meint + substantiv | meint + substantiv | den/det meinte + substantiv | meinte + substantiv | meinende |
| ment + substantiv | ment + substantiv | den/det mente + substantiv | mente + substantiv | menende |
Opphav
norrønt meina; fra lavtyskBetydning og bruk
- ha i tankene;tenke på;sikte til
Eksempel
- det mener du ikke!
- si det en mener;
- jeg skjønner ikke hva du mener
- ha til hensikt
Eksempel
- hun mente ikke å gjøre noe galt;
- det var ikke så galt ment som det var sagt;
- mene alvor;
- han mente det godt
- tro, synes
Eksempel
- jeg mener at jeg så det i avisen i går;
- han visste ikke hva han skulle mene om den saken
- brukt for å framheve noe som et faktum
Eksempel
- ja, det skulle jeg mene!
Faste uttrykk
- mene påha til hensikt
- hun var ment på å reise