Bokmålsordboka
lute 1
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å lute | luter | luta | har luta | lut! |
lutet | har lutet | |||
lutte | har lutt |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
luta + substantiv | luta + substantiv | den/det luta + substantiv | luta + substantiv | lutende |
lutet + substantiv | lutet + substantiv | den/det lutede + substantiv | lutede + substantiv | |
den/det lutete + substantiv | lutete + substantiv | |||
lutt + substantiv | lutt + substantiv | den/det lutte + substantiv | lutte + substantiv |
Opphav
norrønt lúta, opprinnelig ‘henge slapt ned’Betydning og bruk
Eksempel
- lute framover;
- lute seg ut av vinduet;
- lute med hodet