Bokmålsordboka
kukelure 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å kukelure | kukelurer | kukelurte | har kukelurt | kukelur! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| kukelurt + substantiv | kukelurt + substantiv | den/det kukelurte + substantiv | kukelurte + substantiv | kukelurende |
Opphav
gjennom lavtysk; fra nederlandsk koekeloeren ‘sitte innestengt, lure, speide’Betydning og bruk
sitte alene og gruble
Eksempel
- sitte for seg selv og kukelure