Bokmålsordboka
krige
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å krige | kriger | kriga | har kriga | krig! |
kriget | har kriget | |||
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
kriga + substantiv | kriga + substantiv | den/det kriga + substantiv | kriga + substantiv | krigende |
kriget + substantiv | kriget + substantiv | den/det krigede + substantiv | krigede + substantiv | |
den/det krigete + substantiv | krigete + substantiv |
Opphav
av lavtysk krigenBetydning og bruk
- føre krig (1)
Eksempel
- land som stadig kriger mot hverandre
- ligge i strid;trette, krangle
Eksempel
- krige med naboene
- konkurrere, kappes
Eksempel
- krige om førsteplassen