Bokmålsordboka
kollbøtte
substantiv hankjønn eller hunkjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en kollbøtte | kollbøtten | kollbøtter | kollbøttene |
| hunkjønn | ei/en kollbøtte | kollbøtta | ||
Opphav
av fransk culbute, av cul ‘bakdel’ og buter ‘snuble’; påvirket av koll (1Betydning og bruk
- det å rulle rundt (med hodet eller framdelen først);det å stupe kråke
Eksempel
- slå baklengs kollbøtte;
- bilen gjorde kollbøtte og ble liggende med hjulene i været
- i overført betydning: brå omveltning eller endring
Eksempel
- en miljøpolitisk kollbøtte