Bokmålsordboka
knoke
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en knoke | knoken | knoker | knokene |
Opphav
jamfør norrønt knoka ‘slå (med knokene)’ og knueBetydning og bruk
- framstående del av skjelett, knute mellom ledd
Eksempel
- ta i med hendene så det hvitner om knokene
- som etterledd i ord som
- fingerknoke