Bokmålsordboka
klinge 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å klinge | klinger | klang | har klinget | kling! |
| har klingt |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| klingen + substantivklinget + substantiv | klinget + substantiv | den/det klingne + substantiv | klingne + substantiv | klingende |
| klingt + substantiv | klingt + substantiv | den/det klingte + substantiv | klingte + substantiv | |
Opphav
norrønt klingja ‘ringe med klokke’; fra lavtyskBetydning og bruk
- gi klang, lyde melodisk
Eksempel
- klokka klang;
- instrumentene klinger fint sammen
- om røst, lyd: tone eller lyde rent eller klart
- brukt som adjektiv
- med flygende faner og klingende spill;
- en glad og klingende latter
- ha en viss språktone
Eksempel
- snakke klingende nordlandsk;
- klingende svensk
Eksempel
- dialekten klang ekte
- lyde slående
Eksempel
- et navn som klinger godt
Faste uttrykk
- klingende mynt