Bokmålsordboka
kleime 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å kleime | kleimer | kleimte | har kleimt | kleim! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| kleimt + substantiv | kleimt + substantiv | den/det kleimte + substantiv | kleimte + substantiv | kleimende |
Opphav
norrønt kleima; beslektet med klineBetydning og bruk
- klistre, klebe
- henge ved