Bokmålsordboka
kive
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å kive | kiver | kiva | har kiva | kiv! |
| kivde | har kivd | |||
| kivet | har kivet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| kiva + substantiv | kiva + substantiv | den/det kiva + substantiv | kiva + substantiv | kivende |
| kivd + substantiv | kivd + substantiv | den/det kivde + substantiv | kivde + substantiv | |
| kivet + substantiv | kivet + substantiv | den/det kivede + substantiv | kivede + substantiv | |
| den/det kivete + substantiv | kivete + substantiv | |||
Opphav
norrønt kíva, fra lavtysk kiven; beslektet med keivBetydning og bruk
ligge i ordstrid;
trette, krangle
Eksempel
- de kivet om alt