Bokmålsordboka
intimidere
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å intimidere | intimiderer | intimiderte | har intimidert | intimider! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
intimidert + substantiv | intimidert + substantiv | den/det intimiderte + substantiv | intimiderte + substantiv | intimiderende |
Opphav
av middelalderlatin intimidare ‘skremme’Betydning og bruk
gjøre engstelig;
skremme
Eksempel
- spre frykt og intimidere folk;
- hele befolkningen ble intimidert