Bokmålsordboka
hisse
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å hisse | hisser | hissa | har hissa | hiss! |
| hisset | har hisset | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| hissa + substantiv | hissa + substantiv | den/det hissa + substantiv | hissa + substantiv | hissende |
| hisset + substantiv | hisset + substantiv | den/det hissede + substantiv | hissede + substantiv | |
| den/det hissete + substantiv | hissete + substantiv | |||
Opphav
av lavtysk hitzen, hissen ‘drive fram’; av tysk hitzen ‘opphete’Betydning og bruk
- drive, egge til å jage eller angripe
Eksempel
- hisse hunden på noen
- egge til kamp eller angrep
Eksempel
- hisse massene til kamp
- vekke lidenskap;øse opp
- brukt som adjektiv
- hissende rytmer
Faste uttrykk
- hisse oppfå til å bli opphisset eller oppøst
- hun ønsket ikke å hisse opp folkemengden
- hisse seg oppbli sint eller opphisset
- han lot seg hisse opp av sleivete kommentarer