Bokmålsordboka
grunngi
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å grunngi | grunngir | grunngagrunngav | har grunngitt | grunngi! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| grunngitt + substantiv | grunngitt + substantiv | den/det grunngitte + substantiv | grunngitte + substantiv | grunngiende |
Betydning og bruk
begrunne, underbygge
Eksempel
- grunngi et forslag;
- organisasjonen grunngir avgjørelsen med at kvaliteten er for dårlig
- brukt som adjektiv:
- et grunngitt spørsmål