Bokmålsordboka
gomle
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å gomle | gomler | gomla | har gomla | goml!gomle! |
| gomlet | har gomlet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| gomla + substantiv | gomla + substantiv | den/det gomla + substantiv | gomla + substantiv | gomlende |
| gomlet + substantiv | gomlet + substantiv | den/det gomlede + substantiv | gomlede + substantiv | |
| den/det gomlete + substantiv | gomlete + substantiv | |||
Opphav
av gomme (1 , opprinnelig ‘tygge med gommene’Betydning og bruk
tygge makelig
Eksempel
- sitte og gomle på et eple