Bokmålsordboka
frikjenne
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å frikjenne | frikjenner | frikjente | har frikjent | frikjenn! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| frikjent + substantiv | frikjent + substantiv | den/det frikjente + substantiv | frikjente + substantiv | frikjennende |
Betydning og bruk
dømme noen skyldfri (1);
frifinne
Eksempel
- bli frikjent for bankran;
- hun ble frikjent i tingretten