Bokmålsordboka
frabeordre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å frabeordre | frabeordrer | frabeordra | har frabeordra | frabeordr!frabeordre! |
| frabeordret | har frabeordret | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| frabeordra + substantiv | frabeordra + substantiv | den/det frabeordra + substantiv | frabeordra + substantiv | frabeordrende |
| frabeordret + substantiv | frabeordret + substantiv | den/det frabeordrede + substantiv | frabeordrede + substantiv | |
| den/det frabeordrete + substantiv | frabeordrete + substantiv | |||
Opphav
av fra (2Betydning og bruk
beordre en til å fratre en stilling, et verv
Eksempel
- obersten ble frabeordret stillingen sin