Bokmålsordboka
frabeordre
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å frabeordre | frabeordrer | frabeordra | har frabeordra | frabeordr!frabeordre! |
frabeordret | har frabeordret | |||
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
frabeordra + substantiv | frabeordra + substantiv | den/det frabeordra + substantiv | frabeordra + substantiv | frabeordrende |
frabeordret + substantiv | frabeordret + substantiv | den/det frabeordrede + substantiv | frabeordrede + substantiv | |
den/det frabeordrete + substantiv | frabeordrete + substantiv |
Opphav
av fra (2Betydning og bruk
beordre en til å fratre en stilling, et verv
Eksempel
- obersten ble frabeordret stillingen sin