Bokmålsordboka
forholde
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forholde | forholder | forholdt | har forholdt | forhold! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| forholdt + substantiv | forholdt + substantiv | den/det forholdte + substantiv | forholdte + substantiv | forholdende |
Opphav
fra lavtysk og tysk ‘holde tilbake, holde fast på’Faste uttrykk
- forholde seg
- oppføre seg
- forholde seg rolig
- være en sammenheng;
ha seg;
være (2, 6)- det forholder seg slik at sykdom henger sammen med livsstil
- forholde seg til
- ta stilling til;
ta hensyn til;
håndtere- forholde seg til vanskelige spørsmål fra barn;
- en distansert måte å forholde seg til fakta på;
- vi må alle forholde oss til gjeldende regler og restriksjoner
- ha et bestemt forhold (4) til;
relatere til- tre forholder seg til seks som en til to