Bokmålsordboka
ufullkommenhet
substantiv hunkjønn eller hankjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en ufullkommenhet | ufullkommenheten | ufullkommenheter | ufullkommenhetene |
| hunkjønn | ei/en ufullkommenhet | ufullkommenheta | ||
Betydning og bruk
- det å være ufullkommen
- mangel, feil, skavank
Eksempel
- pirke i andres ufullkommenheter