Bokmålsordboka
særbehandle
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å særbehandle | særbehandler | særbehandla | har særbehandla | særbehandl!særbehandle! |
| særbehandlet | har særbehandlet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| særbehandla + substantiv | særbehandla + substantiv | den/det særbehandla + substantiv | særbehandla + substantiv | særbehandlende |
| særbehandlet + substantiv | særbehandlet + substantiv | den/det særbehandlede + substantiv | særbehandlede + substantiv | |
| den/det særbehandlete + substantiv | særbehandlete + substantiv | |||
Betydning og bruk
det å gi særbehandling
Eksempel
- ha mulighet til å særbehandle enkelte grupper