Bokmålsordboka
særpreget, særprega
adjektiv
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
| særprega | særprega | særprega | særprega |
| særpreget | særpreget | særpregede | særpregede |
| særpregete | særpregete | ||
Betydning og bruk
Eksempel
- snakke en særpreget dialekt;
- en særpreget personlighet