Bokmålsordboka
senfølge, seinfølge
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en seinfølge | seinfølgen | seinfølger | seinfølgene |
| en senfølge | senfølgen | senfølger | senfølgene |
Betydning og bruk
(uønsket) følge eller reaksjon som først viser seg lang tid etter påvirkningen har skjedd;