Bokmålsordboka
forhåndsdømme, forhandsdømme
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forhandsdømme | forhandsdømmer | forhandsdømte | har forhandsdømt | forhandsdøm! |
| å forhåndsdømme | forhåndsdømmer | forhåndsdømte | har forhåndsdømt | forhåndsdøm! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| forhandsdømt + substantiv | forhandsdømt + substantiv | den/det forhandsdømte + substantiv | forhandsdømte + substantiv | forhandsdømmende |
| forhåndsdømt + substantiv | forhåndsdømt + substantiv | den/det forhåndsdømte + substantiv | forhåndsdømte + substantiv | forhåndsdømmende |
Betydning og bruk
felle dommer i en sak uten å kjenne saken skikkelig eller før det er felt en rettsdom
Eksempel
- en skal være forsiktig med å forhåndsdømme;
- den siktede følte seg forhåndsdømt av pressen