Bokmålsordboka
doktorere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å doktorere | doktorerer | doktorerte | har doktorert | doktorer! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| doktorert + substantiv | doktorert + substantiv | den/det doktorerte + substantiv | doktorerte + substantiv | doktorerende |
Opphav
av middelalderlatin doctorare; jamfør dokterBetydning og bruk
(prøve å) helbrede, kurere (1)
Eksempel
- doktorere søvnløshet