Bokmålsordboka
disjunktiv
adjektiv
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
| disjunktiv | disjunktivt | disjunktive | disjunktive |
Opphav
av latin disjungere ‘spenne fra, løse, skille’Betydning og bruk
som innebærer atskillelse eller motsetning;
som ikke lar seg forene
Faste uttrykk
- disjunktiv konjunksjonkonjunksjon (1) som grammatisk forbinder to sideordnede ledd, men som samtidig viser at de logisk utelukker hverandre
- den disjunktive konjunksjonen ‘eller’