Avansert søk

Bokmålsordboka 4 oppslagsord

substantiv hankjønn

renesanˊse; renesanˊgse

fra fransk; av latin renasci ‘gjenfødes’

periode i europeisk historie, ca. 1400–1600, med ny interesse for antikkens kultur, filosofi og kunst
stilart i europeisk arkitektur og møbelkunst, mest levende i perioden 1420–1550;
renessansestil
i overført betydning: ny oppblomstring
Eksempel
- gammeldansen har fått en renessanse

substantiv hankjønn

stilart i europeisk arkitektur og møbelkunst, mest levende i perioden 1420–1550;

substantiv intetkjønn

fra italiensk enten av spina ‘torn’ (små spisser berører strengene) eller etter oppfinneren G. Spinetti

klaverinstrument fra renessanse- og barokktiden

substantiv hankjønn

italiensk; samme opprinnelse som symfoni

i renessanse- og barokkmusikk: instrumentalstykke (i én sats)