Nynorskordboka
utagere
utagera
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å utageraå utagere | utagerer | utagerte | har utagert | utager! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| utagert + substantiv | utagert + substantiv | den/det utagerte + substantiv | utagerte + substantiv | utagerande |
Tyding og bruk
ha ei avvikande åtferd;
særleg: te seg utan hemningar, aggressivt, vilt;
ofte i presens partisipp:
Døme
- utagerande problembarn;
- utagerande livsførsel, festing – hemningslaus