Nynorskordboka
vedkjenne
vedkjenna
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å vedkjennaå vedkjenne | vedkjenner | vedkjende | har vedkjent | vedkjenn! |
| vedkjente |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| vedkjend + substantiv | vedkjent + substantiv | den/det vedkjende + substantiv | vedkjende + substantiv | vedkjennande |
| vedkjent + substantiv | den/det vedkjente + substantiv | vedkjente + substantiv | ||
Opphav
av ved (2 og kjenne (2Tyding og bruk
stå ved ansvaret sitt for noko;
innrømme
Døme
- vedkjenne syndene sine;
- dei vedkjenner at det er eit stort ansvar å oppdra barn
Faste uttrykk
- vedkjenne seg
- vere ved;
innrømme;
vedgå (1)- vedkjenner seg at dei stundom gjer feil
- kjennast ved som sin;
erklære at ein er knytt til- vedkjenne seg opphavet sitt;
- vedkjenne seg den kristne læra