Nynorskordboka
brennemerkje, brennemerke 2
brennemerkja, brennemerka
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å brennemerkaå brennemerke | brennemerker | brennemerkte | har brennemerkt | brennemerk! |
| å brennemerkje | brennemerkjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| brennemerkt + substantiv | brennemerkt + substantiv | den/det brennemerkte + substantiv | brennemerkte + substantiv | brennemerkande |
| brennemerkjande | ||||
Opphav
jamfør merkjeTyding og bruk
- setje brennemerke (1 på;
Døme
- brennemerkje husdyr;
- før vart brotsmenn brennemerkte i panna
Døme
- bli brennemerkt for alltid;
- ei nemning som brennemerkte ein heil kultur