Nynorskordboka
særmerkje, særmerke 2
særmerkja, særmerka
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å særmerkaå særmerke | særmerker | særmerkte | har særmerkt | særmerk! |
| å særmerkjaå særmerkje | særmerkjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| særmerkt + substantiv | særmerkt + substantiv | den/det særmerkte + substantiv | særmerkte + substantiv | særmerkande |
| særmerkjande | ||||
Tyding og bruk
Døme
- det heimlege ordtilfanget er eit drag som særmerkjer nynorsken