Nynorskordboka
stue 2, stuve 1
stua, stuva
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å stuaå stue | stuar | stua | har stua | stu!stua!stue! |
| å stuvaå stuve | stuvar | stuva | har stuva | stuv!stuva!stuve! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| stua + substantiv | stua + substantiv | den/det stua + substantiv | stua + substantiv | stuande |
| stuva + substantiv | stuva + substantiv | den/det stuva + substantiv | stuva + substantiv | stuvande |
Opphav
frå lågtyskTyding og bruk
pakke eller stable tett;
jamfør stuande
Døme
- stue lasta forsvarleg;
- dei stuar bagasje bak i bilen;
- ho har stua bort vinterutstyret