Nynorskordboka
spjåke
spjåka
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å spjåkaå spjåke | spjåkar | spjåka | har spjåka | spjåk!spjåka!spjåke! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| spjåka + substantiv | spjåka + substantiv | den/det spjåka + substantiv | spjåka + substantiv | spjåkande |
Opphav
frå lågtysk; same opphav som spøkjeTyding og bruk
Faste uttrykk
- spjåke seg tilpynte seg på ein overdriven eller smaklaus måte
- spjåke seg til med ein glitrande ballkjolar
- spjåke seg utpynte seg på ein overdriven eller smaklaus måte
- han spjåka seg ut med halskjede og ringar på fingrane