Nynorskordboka
slutte
slutta
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å sluttaå slutte | sluttar | slutta | har slutta | slutt!slutta!slutte! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
slutta + substantiv | slutta + substantiv | den/det slutta + substantiv | slutta + substantiv | sluttande |
Opphav
lågtysk sluten, tyding 6 etter latin concludere; sjå konkludereTyding og bruk
- halde opp, ende;
Døme
- slutte arbeidet for dagen;
- slutte (å drive) sjøen;
- skulen sluttar 20. juni;
- slutte av for dagen;
- slutte i songkoret;
- slutte (med) å drikke
- gjere ferdig, ende
Døme
- møtet slutta med ein appell
- binde saman
Døme
- straumen blir slutta på nytt når vi slår på brytaren
- i perfektum partisipp:
- ein slutta straumkrins
- avtale, semjast om
Døme
- slutte fred, venskap;
- slutte ein kontrakt
- skrive kontrakt om
- slutte ei frakt, ein tankbåt
- leie ut, konkludere
Døme
- slutte frå det kjende til det ukjende
Faste uttrykk
- slutte seg samansamle seg;
slå seg saman - slutte seg til
- slå følgje med
- seie seg samd med nokon eller samd i noko
- dei slutta seg til framlegget
- tenkje seg til;
resonnere seg til
- slutte seg tiltenkje, resonnere seg til (noko)