Nynorskordboka
skjenne
skjenna
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å skjennaå skjenne | skjenner | skjende | har skjent | skjenn! |
skjente |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
skjend + substantiv | skjent + substantiv | den/det skjende + substantiv | skjende + substantiv | skjennande |
skjent + substantiv | den/det skjente + substantiv | skjente + substantiv |
Opphav
lågtysk schenden; samanheng med skjendigTyding og bruk
gje skjenn, bruke munn, skjelle (3
Døme
- skjenne på ungane sine