Nynorskordboka
røpe
røpa
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å røpaå røpe | røper | røpte | har røpt | røp! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| røpt + substantiv | røpt + substantiv | den/det røpte + substantiv | røpte + substantiv | røpande |
Opphav
norrønt hrópa, hrǿpa ‘baktale’Tyding og bruk
- gjere kjent noko som til no har vore ukjend;
Døme
- eg vil ikkje røpe for mykje;
- han røpte ingenting om innhaldet
- vitne om;vise
Døme
- språket røper at han er utlending;
- han røpte eit stort talent
Faste uttrykk
- røpe segavsløre seg sjølv, oftast mot eigen vilje
- ho heldt maska, og røpte seg ikkje