Nynorskordboka
røkje
røkja
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å røkjaå røkje | røkjer | røkte | har røkt | røk! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| røkt + substantiv | røkt + substantiv | den/det røkte + substantiv | røkte + substantiv | røkjande |
Opphav
norrønt rǿkja ‘bry seg om’Tyding og bruk
Faste uttrykk
- røkje etterprøve å få greie på;
granske, undersøkje- eg skal røkje etter om rekneskapen stemmer;
- han røkte etter for å finne ut korleis dette hang saman
- røkje segta vare på seg sjølv;
greie seg sjølv- kyrne røkjer seg sjølv;
- han hadde tid til å røkje seg sjølv