Nynorskordboka
murre
murra
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å murraå murre | murrar | murra | har murra | murr!murra!murre! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| murra + substantiv | murra + substantiv | den/det murra + substantiv | murra + substantiv | murrande |
Opphav
norrønt murra, i tydinga ‘knurre’ samanheng med tysk murmeln ‘mumle’; jamfør mure (3Tyding og bruk
- knurre, brumme (av misnøye);
Døme
- folk murra mot skatteauken
Døme
- det murra i hovudet