Nynorskordboka
befrukte
befrukta
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å befruktaå befrukte | befruktar | befrukta | har befrukta | befrukt!befrukta!befrukte! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
befrukta + substantiv | befrukta + substantiv | den/det befrukta + substantiv | befrukta + substantiv | befruktande |
Uttale
befrukˊteOpphav
frå tysk; opphavleg av latin fructus ‘frukt, grøde’Tyding og bruk
føre hannleg kjønnscelle saman med hunnleg kjønnscelle (hos menneske, dyr eller plante) slik at det veks fram eit nytt individ;
Døme
- sædcella befruktar eggcella;
- biene befruktar blomstrane
- brukt som adjektiv
- forske på befrukta egg